Kan fiskeriforvaltningen bli modell for bedre samhandling mellom Russland og Norge på andre områder?

Av den 19. oktober 2018

Dette spør Morten Vikeby, tidligere nærings-konsul til Russland/Murmansk. Han var også med for 15 år siden da det nordnorske Fiskeribladet forsøkte å etablere seg i Murmansk. Nå er det nye tider og Vikeby er vår lørdagsgjest.

Vikeby reiser spørsmålet i debattforumet Nordnorsk Debatt. Vi gjengir her hele kronikken:

I 1955, under Einar Gerhardsen, startet for alvor forskningssamarbeidet mellom Norge og Russland. I de påfølgende tiårene utviklet dette seg på mange fronter, og fiskebestandene i Arktis regnes i dag som noen av de best forvaltede på hele kloden.

Fant svarene og kompromissene!

Sentralt i det norsk-russiske fiskerisamarbeidet, står et «permanent utvalg for forvaltnings og kontrollspørsmål». Jeg stiftet bekjentskap med dette utvalget, og folkene der, da jeg arbeidet som ung journalist i Fiskeribladet tidlig på 2000-tallet. Her var det gjerne en havforsker, en fra politiet, en fra direktoratet, en fra kystvakta – fra begge sider.

Her var den faglige kunnskapen samlet – fra norsk og russisk side – og gruppen gikk dypt inn i vanskelige spørsmål. Jeg opplevde de som satt der som fokuserte og dedikerte til sin oppgave, og de var åpenbart stolte av å kunne arbeide med fagene sine mot felles mål : Hvordan finne løsninger og kompromisser som både norske og russiske fiskere og organisasjoner kunne leve med? Hvordan sikre bærekraft gjennom tekniske reguleringstiltak i fisket? Slik at den norskrussiske fiskerikommisjonen og statsrådene i begge land senere kunne sette to strek under svaret og treffe de riktige avgjørelser.

Senere har jeg jobbet både med både arbeidsmarkedssamarbeid og næringssamarbeid Norge/Russland, og et spørsmål henger i luften:

Hva med å bruke de gode erfaringene fra denne samarbeidsmodellen over hele det bilaterale forholdet?

Felles ønske om løsninger?

Da f.eks den norske Ølen Betong-gründer Atle Berge plutselig ble utvist i 10 år fra Russland i 2016 hadde han ingen steder å gå med sin sak for å få den løst/belyst. Selskapet hadde på dette tidspunktet solgt 150000 tonn betong-fundamenter til den russiske Jamal-halvøya. Den største private norske forretningstransaksjon på russisk jord noensinne.

Så utvises han, uten at det blir oppgitt noen grunn, og han skriver i tiden som følger utallige brev til norske og russiske myndigheter uten å få noe svar på hva som inkriminerte ham.

Dermed er det grunn til å reise spørsmålet om ikke «et permanent utvalg for forvaltnings- og kontrollspørsmål» med deltakelse fra høyt embedsnivå – vil være det rette grepet i ei vanskelig tid?

Noen måneder etterpå uttaler den russiske ambassaden i Oslo, i forbindelse med sikkerhetsvurderinger for 2017, at det er nødvendig at Norge tar et initiativ til etablering av et «samarbeid mellom kompetente myndigheter» for å «sikre våre borgere».

Under Kirkeneskonferansen i år ble spørsmålet om «kompetente myndigheters samarbeid» reist til utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Inntrykket deltakerne satt med var at utenriksministeren ikke hadde noe mot et slikt samarbeid.

Behov for gjensidig tillit?

Nå er det snart gått et år, og det er få fremskritt å spore i forholdet Norge/Russland. Noe nytt «samarbeid mellom kompetente myndigheter» er ikke på plass, i hvert fall ikke noe som er offentlig kjent.

Dermed er det grunn til å reise spørsmålet om ikke «et permanent utvalg for forvaltnings- og kontrollspørsmål» med deltakelse fra høyt embedsnivå – vil være det rette grepet i ei vanskelig tid?

En faggruppe som kan gå gjennom sak for sak i hele det norsk-russiske forholdet, finne regelverk og vei videre, bygge tillit og bistå norske og russiske beslutningstakere. Nå er det et bredt spekter av samfunnsspørsmål Norge og Russland må forholde seg til og dette er neppe svaret på alt, men kanskje på noe? Det fungerte bra for fiskeriene i hvert fall.

 

 


Reader's opinions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


Current track
TITLE
ARTIST

Background